Møter med virkeligheten
Relaterte artikler
Jeg har hatt mange sterke møter på mine reiser i Afrika. Første gangen jeg reiste på vegne av UNICEF, møtte jeg en mor som var med i en klubb for hiv-positive. Der laget hun ”memory book” til barna sine. Å oppleve hvordan hun forberedte seg på å dø, det var hjerteskjærende. Jeg traff også en 65 år gammel bestemor. Hun hadde omsorg for 17 barnebarn. Bak huset hennes sto sju kors på rekke og rad. Det var mannen og barna hennes. Alle døde av aids.
Det er vanskelig å forstå hvor hardt barna rammes før man kommer til Afrika og ser det selv. De mister foreldrene sine, får tunge omsorgsoppgaver og blir frarøvet sin barndom. Problemet er enormt, vi må finne gode løsninger som kan hjelpe så mange som mulig. Barna trenger omsorg og sikkerhetsnett. Vårt mål er å støtte lokalsamfunnets frivillige organisasjoner slik at de kan ta vare på barna og fylle det tomrommet som foreldrene etterlater seg.
Sist jeg var i Mosambik var jeg vitne til nettopp det. Sammen med UNICEF-ambassadør Sissel Kyrkjebø traff vi to brødre på 9 og 11 år. Både faren og moren var døde av aids – og barna overlatt til seg selv. De var nylig oppdaget av en lokal organisasjon som tok seg av dem og sørget for at de fikk mat, skole og helsetjeneste. Men inntil da var det storebror som hadde hatt ansvaret. De smilte tappert til oss mens de fortalte historien sin. Ingen voksne hadde beskyttet dem, ordnet med klær eller sørget for helsetilsyn og skolegang. Hver kveld gikk de sultne til sengs uten at noen la teppet rundt dem og trøstet dem. Uvilkårlig går tankene til våre egne barn. Hvilken kontrast.
Vi forlot Mosambik med en beslutning og et løfte. Et løfte om å fortelle og mobilisere. Hver krone vi samler inn vil gjøre en enorm forskjell. Enhver som hever sin røst for dem som ikke selv har en mulighet til å bli hørt, sprer et budskap om håp.
