Nå føler jeg meg som et helt menneske

Miniva ble foreldreløs i ung alder. Etter at tanten hadde forsørget henne og gitt henne skolegang flyttet hun til søsteren sin. Søsteren var eldre og hadde to sønner. Å få en tenåringsjente inn i huset og samtidig som hun merket at kreftene hennes ebbet ut la et press på Miniva til å bidra med penger til husholdningen. I all desperasjon oppfordret søsteren henne til å få seg en kjærest som kunne gi henne økonomisk støtte. Dessverre ga ikke kjæresten hennes nok penger til husholdningen. Beskjeden var klar; hun måtte få seg flere kjærester dersom de skulle de klare å få hjulene til å gå rundt.

Søsteren ble etterhvert syk og til slutt døde hun av aids. Sønnene hennes ble sendt til tanten til Miniva, mens 17-åringen måtte klare seg selv. Det var fult i tantens hus.

Antall kjærester vokste og til slutt ble hun nødt å selge kroppen sin for å tjene til mat og tak over hodet.
- I begynnelsen var det sårt å høre folk kalle meg stygge ting, se forakten deres og bli spyttet på. Men etterhvert innså jeg at de hadde rett. Jeg var en hore. Selvbildet mitt hadde raknet og jeg følte meg ikke lenger som en del av samfunnet jeg hadde vokst opp i. Jeg satte kursen mot grensestasjoner og mot hovedstaden for å overleve. Hele tiden håpet jeg å finne kjærligheten, sier Miniva

Etter et par år ble Miniva gravid. Hun søkte hjem til Livingstone for å få hjelp. Tanten hennes var det eneste holdepunktet i livet. Tilbake i Livingstone møtte hun Charity fra Kwenuha Women Association (KWA) og hennes kollegaer.
- Kwenuha sine ansatte var ute på barene og passet på oss jentene, de snakket til oss som om vi var vanlige mennesker og de tilbød meg en yrkesutdanning slik at jeg kunne livnære meg på annen måte.

Men selv om hun gjennomførte kurs og gjorde alt hun kunne for å vise at hun hadde endret seg var det fremdeles belastende å bevege seg ut i offentligheten.
- I byen min kjente de meg som hore, og fortsatt snakket folk bak ryggen min når jeg var ute og gikk. Da Kwenuha startet idrettsprosjektet sitt møttes vi jentene for å spille netball i forbindelse med møtene våre. På den måten ble vi bedre kjent, og etterhvert fikk også byen vår se at vi hadde talent. Vi var gode netballspillere, vi vant kamper og endelig kunne jeg føle at jeg ble sett på som et helt menneske.